ujevnheter

I mer enn et halvt år har jeg jobbet blant bilder som forteller historier om en fyr, en gutt som visstnok bor et sted mellom Drammen og Lillestrøm. For de som har villet høre har jeg fortalt om hans liv, erfaringene som svartarbeidende og håpefullt ulovlig menneske i mitt lille land.

Jeg jobber som formidler ved Nobels Fredssenter. Jobben min er å viderefortelle de historiene vi har i utstillingene. Jeg prøver å opplyse og å provosere, vrir og vender og finner vinkler for best å kunne gi våre snaut 200.000 årlig besøkende fór for tankene.

I prosessen har jeg gjort Rahman til martyr, løgner, menneskerettighetsaktivist og simpel kriminell.

Rahman har det siste året vært utgangspunkt for noen av de mest interessante samtalene og møtene jeg har hatt med folk fra hele verden, med norsk skoleungdom og med ansatte i både UDI og UNE. Det kjennes ut som vi har kjent hverandre lenge, Rahman og jeg, men jeg vet det er hodet som finter meg; vi har aldri møttes. Og nå rigges utstillingen der han har hatt en sentral rolle ned.

Hadde vi stått ansikt til ansikt, skulle jeg gjerne sagt et par ting:

Takk, Rahman.
Farvel, Rahman.

Og: Du sier det jo egentlig best selv:

Espen Rasmussen: Rahman’s Story from panos pictures on Vimeo.