Wimp vs. Spotify

Idag1 gikk musikkleverandørsamarbeidet til telenor og platekompaniet wimp ‘live’, dvs. det er ikke nødvendig å få invitasjon for å delta på moroa.

Wimp har vært tilgjengelig for beta-testere en god stund, noen anmeldelser har vært å finne både her og der.

Wimp ligner på mange måter på spotify, som etterhvert har funnet en plass på manges datamaskiner. Forskjellen er at Wimp foreløbig ikke finnes i reklamefinansiert versjon. Den sikter seg med andre ord inn mot de samme brukerne som Spotify Premium. Wimp bygger på Adobe Air, hvilket vel betyr at de bare behøver å bygge en programvare, men som bruker er det uvesentlig.

Jeg har hatt Spotify en stund, men selv om jeg liker tjenesten2, gidder jeg ikke å bli Premium-bruker. Til det har jeg fortsatt for mye god musikk i iTunes-kartoteket. Jeg trenger egentlig ikke ‘alt’ som er å finne på Spotify, samtidig som det er en del ting jeg trenger jeg ikke finner der. Med tanke på at jeg sjelden kjøper mer enn to album i måneden, høres premium ut som dårlig butikk. iStore, og en gang i mellom Tiger, dekker behovet. Så kan det absolutt diskuteres om jeg er noen ‘digital native’. Uansett.

Da jeg ble oppmerksom på wimps nye tilværelse, var det naturlig å sjekke ut hva de norske storaktørene på musikk og telekom hadde klart å koke ihop. Førsteinntrykket er ‘helt ok’. Alt funker, selv om jeg syns det fortsatt ser litt beta ut. Hvordan er det med musikk-tilfanget?

Jeg bestemte meg for å teste ut et lite knippe (for meg) relevante artister. Ting last.fm kan fortelle meg at jeg hører på en gang i blant.

Oppfølgerplata fra Yeasayer, Odd Blood var å finne hos begge tjenestene, mens de herlige dronerne i Fuck Buttons glimret med sitt fravær. Ken Stringfellow var representert med albumet «Touched» på Wimp, mens bare et spor fra en samleplate av noe slag hadde funnet veien til Spotify. Mikroskopisk ledelse til Wimp. She & Him, som gledelig nok snart kommer til Oslo var godt inne hos begge, mens godgammel musikk fra Amphetamine Reptile Records egne Hammerhead bare var å finne hos spotify. Til gjengjeld med veldig god dekning i diskografien (Vortex + Duh)…

Konklusjon: Wimp er slettes ikke uinteressant, men insentivet for å dra seg over i en ny musikktjeneste er ikke der. Ikke musikkutvalget, heller. Ikke enda. Spotify er en knepen vinner av duellen.

***

Samtidig er det litt skummelt å kjenne på hvor godt grep Apple med sine lekre produkter og lock leader-salgsteknikk har om forbrukerballene mine.

  1. eller heromkring []
  2. selv om jeg frykter ryktene som sier at musikere ikke får nåla i veggen for spillinga []
  • Wimp har klart å fa tak i meg, men det spørs hva som skjer når jeg evt må begynne å betale. Mulig jeg da går tilbake til gratis-spotify. Men siden jeg har brukt wimp som betabruker en stund har de grepet om meg. De har til og med utkonkurrert min egen samling i itunes.

    Og dessuten: Kudos for nyord!
    .-= Kjell´s last blog ..Den “nye” dillen til IKT-folka =-.

  • KP

    Hva kan Wimp gjøre for å differensiere seg?
    .-= KP´s last blog ..Kan man tjene penger på sosiale medier? =-.

    • Wimp er uten tvil best på musikk som er relevant i en norsk sammenheng. Det er en styrke. At en plutselig kan finne en liste med Klassikere fra RuneGrammofon er et godt eksempel på det. Relevant norsk kvalitet. Der er «redaksjonen» en styrke. Ellers vet jeg ikke. Det portable markedet er vel viktig? Og kommer jeg til å kunne bruke mp3-kjøp-funksjonen når abo’et mitt stenges?