Blissard, Cover av Kim Hiorthøy

Sjelden har en på så liten plass skrevet så mye viktig og riktig om noe som (strengt tatt) er nokså uviktig. Johan Harstad, ass.

hele kjernen av Motorpsychofamilien gjør sitt for å øke trykket: Bent Sæther, Snah, Gebhardt, Morten Fagervik, Deathprod og Matt Burt bidrar som om det sto om livet

via Motorpsycho: Blissard (Stickman/Columbia, 1996) – Morgenbladet kårer de 100 beste norske albumene gjennom tidene.

Jeg jobber som formidler ved Nobels Fredssenter. Jobben min er å viderefortelle de historiene vi har i utstillingene. Jeg prøver å opplyse og å provosere, vrir og vender og finner vinkler for best å kunne gi våre snaut 200.000 årlig besøkende fór for tankene.

I prosessen har jeg gjort Rahman til martyr, løgner, menneskerettighetsaktivist og simpel kriminell.

Rahman har det siste året vært utgangspunkt for noen av de mest interessante samtalene og møtene jeg har hatt med folk fra hele verden, med norsk skoleungdom og med ansatte i både UDI og UNE. Det kjennes ut som vi har kjent hverandre lenge, Rahman og jeg, men jeg vet det er hodet som finter meg; vi har aldri møttes. Og nå rigges utstillingen der han har hatt en sentral rolle ned.

Hadde vi stått ansikt til ansikt, skulle jeg gjerne sagt et par ting:

Takk, Rahman.
Farvel, Rahman.

Og: Du sier det jo egentlig best selv:

Espen Rasmussen: Rahman’s Story from panos pictures on Vimeo.

Akk, hadde det vært så vel. Hadde barn virkelig fått velge selv uten at vi voksne fortalte dem hvordan de skal oppføre seg basert på kjønn.

…skriver Prinsesse Lea i Hvorfor rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet.

Jeg deler på mange måter prinsessens grunnsyn, som jeg tolker i retning av at ‘noen ganger kan kjønn være en tvangstrøye av fordommer det kan være vanskelig å vri seg ut av’.

Samtidig deler jeg bolig med en fire-årig prinsesse som er ekstatisk opptatt av prinsessekjoler, som går i spinn av prinsesse-mølet fra Disney. Det svir litt i all sin kjønnsrollekonformitet, selv om jeg også veit litt om hvor fett det er å leke med rosa. Ingen i barnehagen hadde så mange ”My little pony”-dukker som jeg.

Men jeg skjønner altså ikke hvordan jeg ved å nekte knert å leke med ‘Friends’ skaper mer valgfrihet? Det kjennes som nekt innebærer det motsatte.

Og, ja, prinsesse. hadde det enda vært så vel: at folk fikk velge selv uten at folk fortalte dem hvordan de skulle oppføre seg basert på kjønn.

Their name for us was ‘infidel’. We were in the Korengal Valley, in eastern Afghanistan, and the US military could listen in on enemy radio communications in the area. ‘The infidels are climbing the hill,’ enemy fighters would report to each other.

Slik åpner den verbale delen av Tim Hetherington’s ‘Infidel’, en fotobok som viser livet til en gruppe amerikanske soldater utplassert i et av afghanistans mest tempererte områder på den tiden. Med utstudert presisjon viser bildene brorskapet, samholdet og machokulturen som som vokser oppstår blant en gruppe men gjensidig ansvarlig for hverandres liv.

Det er sterkt.

Mannen vil ha fotobok til jul. Og sist jeg sjekket var det ihvertfall to eks. i butikken på jobben. Løp og kjøp!

Og jeg må beklage slett faksimilefoto:(

Vi sier: 77 mennesker døde den fredagen.

Vi vet at: 69 mennesker ble drept på den øya.

Vi husker: 8 mennesker døde i bombeangrept i Oslo.

Men vi tar feil.

Det var ikke 77. Det var ikke 69. Det var ikke 8.

Det var én.

Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én.

Hver og en som døde var en enkeltskjebne. Hver og en var et individ.

via Fri og freidig: Når de døde blir et tall.

Our peaceful and popular youth revolution is not isolated or cut off from the revolutions of the Arab spring. However, with all regret and sadness, I should note that it did not get the international understanding, support or attention of the other revolutions in the region. This should haunt the worlds conscience because it challenges the very idea of fairness and justice.

via Tawakkol Karman – Nobel Lecture: In the name of God the Compassionate the Merciful.

Her er timesvis med fordypning i godstolen, men det er særlig to tekster som står seg. Den ene er Cornelius Jakhellns “Sturmgeist moser kosen”, om å være norsk og priviligert ung mann, og kanskje fremmedgjort (her eller der) og om appellen i det ekstreme. Den andre er samlingas indrefilet, Steinar Lødings “Mellom elvene – krig og skrift”, et slag i magen av en tekst, noe av det mest utmattende jeg har lest på lenge om krigens brutalitet, og om hva det kan gjøre med en.

Ved siste sjekk kostet hele herligheten 200,-. Hos Audiatur.

Himmelsk fred.

Platecoveret på alle tiders juleskive

Nå er det jul igjen, og med den behov for å lande både kalendere og julegaver. Jeg vil bidra til verdensøkonomien ved å trekke fram noen ting jeg kunne tenke meg å få til jul, eller ting jeg allerede har og ønsker flere kan få glede av.

‘mannen’ i header er altså meg, og ikke nødvendigvis alle menn.

Vi begynner imidlertid i det mindre materialistiske hjørnet. Det er en gave jeg hverken har eller som er spesielt ‘kjønnet’. Uansett, Julegavetips til mannen #1 er en billett til en av førjulskonsertene med The Source of Christmas. Og det er flere muligheter:

fredag 9/12: Logen i Bergen
onsdag 14/12: Union Scene, Drammen
torsdag 15/12: Cosmopolite Scene, Oslo
fredag 16/12: Cosmopolite Scene, Oslo
lørdag 17/12: Cosmopolite Scene, Oslo

Alternativgave er selvsagt plata. Kan også høres i WiMP.

Deilig er den himmel blå!

Samtidig er det kanskje tiden for en kikk i bakspeilet. Hva er statusen for fjorårets fredsprisvinner? Spør Google så får du svar. Eller ikke.

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig.

av Anders Sømme Hammer på Afghanistanbloggen

Rene ord for pengene.

Og umiddelbart reiser spørsmålet seg; om de som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn de gir uttrykk for, hvorfor kommer uttalelsene? Er det for å holde motet oppe, her eller der? Er det for å kunne rettferdiggjøre en tilbaketrekning? Er det fordi noen tidligere har uttalt seg så bastant om ‘seier’ at det er vanskelig å gå tilbake? Jeg aner ikke. Hva tror du?