Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen². Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.

Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist³. Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.

Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.

Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som⁴-nordmenn.

Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.

Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.

Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.

Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!

1. i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc
2. integreringsdebatten
3. kan han være begge deler?
4. bindestreks

Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt² og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.

Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det³ i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig“. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.

Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.

Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.

Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?

Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.

1. spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk
2. jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer
3. med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile

I den anledning slapp Flyktninghjelpen Flyktningregnskapet 2010 under et ‘frokostseminar’ tirsdag. Det er trist men viktig lesning.

Først og fremst er det 170-sider lange dokumentet et regnskap. Det er mye tall og statistikker. Samtidig er regnskapet preget av et ønske om å omsette innholdet til forståelige størrelser, også for legmenn som han her.

Trikken er her først om sju. Kø i krysset. Biler på rekke. Fin den der. Benke seg.

Knert klatrer opp på benken og hopper ned, opp og ned, rett opp og ned med solbriller på igjen og igjen, og kanskje vi snakker om skjæra eller skyen eller bussen som kommer mot oss nedenfra, eller trikken som kommer mot oss fra oven. Uansett. Så fort den som engang var blå men som kaller seg grønn er hos oss, blir vi stille.
Jeg tenker mitt, men hva hun tenker vet jeg ikke.
Hva hun tenker om det hun ser på trikken, det vet jeg ikke.

Det er når jeg blar om i ting’s lille publikasjon, at jeg må revurdere mitt standpunkt.

For hvis du kjøper en fin ting til noen du er glad i, er sjansen stor for at omtanken returneres neste år. Sannsynligvis i form av en minst like fin ting. Ja, på mange måter er julegaver en investering i egen fremtidig lykke.

Jeg har kanskje ikke våknet helt, for jeg tenker noe i retning av at ‘joa, om jeg er snill, er sikkert folk snille tilbake, omtanke avler vel omtanke osv…’ Tekstforfatteren til ting trekker meg raskt ut av dvalen:

Gir du for eksempel en gul badeand til tante Gerd, er du kanskje så heldig å få en dobørste fra Vipp av henne neste jul. Og hvis julegaven til moren din er en Tivoliradio, gjengjelder hun nok gavmildheten med en Nespressomaskin året etter.

Aha. En slags ekspansiv investeringmodell med tanke på kapitaløkning og inntjening. Og om noen skulle ha gått glipp av poenget:

Det du sår under juletreet, høster du under juletreet

Kjære ting: Med tanke på måten dere så grundig pisser på jula mi, er det ikke mer enn rett og rimelig at jeg lurer på hvordan jeg kan gjengjelde tjenesten. Jeg har kjøpt meg en sixpack med Imsdal jeg drikker mens jeg tenker på det.

Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?“, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert².

Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”

1. for bruk i klasserom
2. til bruk i klasserom

When he addressed the Muslim world from Cairo this spring, his State Department translated the text into 13 languages and hired bike-messengers to hand-deliver recordings to African radio stations.

Sasha Issenberg on Barack Obama’s ability to make America’s international reputation an issue¹

1. in Monocle, issue 28, vol. 03, p.044

Wallstatement from Warszawa

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg¹ for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst.
Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.

Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at

Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media.²

Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!

1. i samarbeid med en hel del andre
2. Human Rights Watch, World Report 2009 – Belarus, 14 January 2009, available at: http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html [accessed 14 October 2009]

foto: kolonihagen.no

1 landbrød
3 scones
1 pk egg
1 kg poteter
1 mango
250 g knaskerøtter¹
1 kurv cherrytomater
1 crispisalat²
3 appelsiner
3 epler
1 paprika
1 kål
8 uidentifiserte røtter³
2 uidentifiserte rotknoller⁴

Og det skader ikke at kolonihagen deler oppskrifter av ymse slag om en skulle mangle ideer på hvordan en best kan forholde seg til godsakene

1. men ikke sånne hvor halve rota er fjernet i foredling
2. på potte
3. som siden skulle vise seg å være pastinakk
4. som siden skulle vise seg å være neper

Det er bare så synd at Det Norske Folk bare er representert ved mindre enn 75% av de stemmeberettigede. Det er litt flaut. Det er ett demokratisk problem. Uten sammenligning forøvrig kan det få en til å tenke på Gil Scott Heron’s “B-Movie” fra 1981-albumet “Reflections” hvor åpninga lyder omtrent sånn:

Well, the first thing I want to say is: Mandate my ass!

Men, hey! Gratulerer med valget, folkens!

Og Siv: Nå er det på tide å la de som faktisk vant valget selv få lov til å bestemme hvem som skal sitte hvor. M’kay?

Oppdatert:  Ifølge kilder som hakonh og nrk.no er deltagelsen nå over 75%.