Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.

Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!

Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.

Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match² til knert.

Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.

Franske kyr. Spennende.

Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.

Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram³ om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?

Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire⁴. – Her er din bokstav T, pappa!

Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.

1. og i vårt hjem
2. som er et hukommelsesspill
3. som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig
4. noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien

Som Kjersti Rognlien Selbu skriver:

[LNU] arbeider med å lage en liste/oversikt over tekster som kan brukes som utgangspunkt for samtale om terroraksjonen i Oslo og på Utøya og konsekvensene dette får for landet/språket/livet vårt. Lista vil inneholde tekster, kommentarer og artikler skrevet etter 22. juli, men også eldre tekster i ulike sjangre med tema demokrati, terror, samhold, kjærlighet, frihet etc.

Flere har gjort noe av det samme, med litt forskjellige utgangspunkt. Både på lista til Morten Myrstad ((med vekt på #SoME)) og på DTs Redaktørbloggen er det mye interessant lesing. Det som helt klart er viktig og spennende med den oppgaven LNU har tatt på seg, er å finne tekster som funker for yngre. De som har gjort sterkest inntrykk på meg i disse dagene er først Bjørn Stærks essay, men ikke minst Cornelius Jakhellns “Æren og Demokratiet” som stod å lese i Morgenbladet en uke etter angrepene. Problemet er bare at disse tekstene ikke nødvendigvis egner seg i alle klasserom. Der er kanskje Are Kalvø’s “Ting vi liker ved dette samfunnet” mer “brukandes”.

Jeg er spent på hvilke andre tekster LNU foreslår. Har du et forslag, sleng dem inn. Ingen grunn til å sitte på gjerdet:)

Update 7/8: Bjørn Stærk og Martin Knutsen har trivelig nok lagt igjen kommentarer med lenker, takk. I tillegg mener jeg Vær Stille av Bård Torgersen på Flamme Forlag ((legg den like gjerne i RSS-leseren din først som sist)) er åpenbart leseverdig i og utenfor klasserommet.

1. Landslaget for Norskundervisning

Applikasjonen heter Instacast og er en reinspikka podcastapplikasjon. Den lar deg abonnere på podcaster, lar deg streame episoder rett fra nett eller også cache episodene du trenger på trikken. Grensesnittet er ikke dødslekkert, men det funker. Så til de grader at følelsen av å ha oppdaget noe ‘nytt’ lurer ikke langt unna.

NRK har skjønt å bruke podcast som distribusjonsformat, SR har mange interessante ting, men de virkelige fantastiske tingene er på engelsk.

Siden dagene med 20GB iPod 3 har jeg hatt stor glede av ThisAmericanLife, kanskje verdens beste radioprogram. 81 Words, Toxie, og David Sedaris’ bidrag til The Cruelty of Children er alle podtopper. Jeg hørte Ricky Gervaise vitse før jeg så The Office. På lærerhøgskolen introduserte Geir meg for Melvyn Brag og ‘In our time’.

Fellestrekk for alle sammen: formidlingsglede og mengder på mengder med ‘meaningful input’.

Det samme gjelder ukas mest spilte serie: Stuff you Missed in history class. I bolker på omkring 20min. går Sarah og Deblina igjennom større og mindre historiske hendelser som The Battle of Marathon¹, The Amistad Mutiny og Stokely Carmichael and Black Power²,
for ikke å glemme episoden om den gang Norge slo England ned i støvlene, The Race to the South Pole³.

Som utgangspunkt for videre arbeid med tekstproduksjon, muntlig presentasjon eller til og med egen podcastproduksjon ligger mulighetene der og venter. Den som hadde en klasse som var sin…

1. basiskunnskap når en skal lese Murakami’s Things I Think About When I Talk About Running
2. begge fordypning i amerikansk historie og knyttet i forskjellig grad til borgerrettskampen
3. uten tvil den minst interessante siden av Nansen Amundsenåret 2011, but still

Elevene svermer til nettleksikonet Wikipedia. Som konsekvens må trolig lærebøkene skifte format

heter det i Rye, Austvik og Ryes kronikk i Dagbladet i dag¹. Trekløveret har fått mye godt med seg, som at vi like gjerne kan “unngå de prinsippielle diskusjonene for eller mot oppslagsverket”. Samtidig er det ikke helt godt å skjønne hvor kronikkforfatterne vil hen når de avslutter med at

I møte med morgendagens utfordringer fortjener verken den gamle læreboka eller Wikipedia kunnskapshegemoni

Mener de at kunnskapshegemoniet må tilhøre den nye læreboka?

Om det er så at elevene alt for sjelden søker dypere i stoffet etter å ha lest seg opp på wikipedia, er det kanskje noe med deres kompetanse til kritisk lesning? Kanskje noe med deres forhold til oppslagsverket som noe som er hamret i stein?

Selv lærer jeg fortsatt å skrive ved å lese, og min lesing drar veksel på det jeg skriver. Og jeg kan fortsatt huske hvor overrasket jeg var første gang jeg redigerte en artikkel på Wikipedia, vel vitende om at medstudenter godt kunne finne på å ta det jeg skrev for god fisk.

Om vi er enige om at Wikipedia er kommet for å bli, og at elever, studenter og andre kunnskapshungrige kommer til å forholde seg til det i uoverskuelig fremtid, kan det hende at flere tidligere bør møte Wikipedia og wiki-teknologi og forholde seg til det kritisk som et verktøy til kunnskapsdeling og -bygging? Jeg tror det, og jeg har bittelitt empiri på at det kan funke. Sammen med tre medstudenter på HiO hadde jeg våren 2009 gleden av å bruke wiki i RLE-undervising i en 6. klasse². Det kokte!

Jeg er på ingen måte noen ekspert på forhold, men jeg sitter med en følelse av at sameksistens ofte medfører en utvikling hos begge parter. I så måte holder det neppe at lærebøkene skifter format. Mer sannsynlig er det vel at skolen må skifte format?

Guttorm også har oppdaget det: er du misfornøyd med innholdet, står du i Wikipedia fritt til å forbedre artikkelen. Just do it.

1. og på Universitetet i Agders sider, sjekk finpoke til “nett-tullingene”
2. rapporten vår, In Wiki Veritas,  finnes under tekster

Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen². Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.

Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist³. Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.

Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.

Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som⁴-nordmenn.

Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.

Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.

Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.

Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!

1. i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc
2. integreringsdebatten
3. kan han være begge deler?
4. bindestreks

• flukt
• ettergivenhet
• dominans
• kompromiss
• samarbeid

Opphavsmannen eller -kvinnen til strukturen snakket vi ikke om, men jeg fant en lignende her. Forøvrig uten kildehenvisning den også. Hm.

1. om jeg ikke husker helt feil

Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?“, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert².

Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”

1. for bruk i klasserom
2. til bruk i klasserom

Det er mange som benytter seg av gratiswikitjenesten WikiSpaces om dagen, og jeg har ikke noen store motforestillinger mot det; det funker, det er mange som bruker det, og derfor er det også lettere å få hjelp om noe skulle stoppe opp. Samtidig sitter jeg fortsatt med en følelse av at det alltid er bedre å ha full kontroll over filene selv³.

Det å sette opp en wiki på egenhånd er ikke veldig vanskelig; det stiller litt krav til filbehandling, og litt evne til å feilsøke. Som lektor Melby sier⁴ er at den første erfaringen vi vil gjøre oss, er at det er fort gjort å sette opp en wiki [...] Jeg er ganske enig, men for å kunne gå derfra til “som sagt, så gjort” kan det være greit å følge en liten punktliste.

Jeg vil i det følgende beskrive ett oppsett som muliggjør å prøvekjøre DokuWiki på din hjemmemaskin, og klargjøre den før den legges på ett sted som er tilgjengelig for elevene dine.

1. Gå til http://www.wampserver.com/, velg fanen “download”, og last ned siste versjon av Wamp. Kjør installasjonsprosessen som følger. Kort summert er dette et program som gjør at nettleseren oppfører seg som om den var på nettet når den leser filer som ligger i mappen c:\wamp\www
2. Gå til http://www.dokuwiki.org/, velg finn “download” litt ned på siden, og klikk. Pakk ut⁵, og legg filer og mapper fra dokuwiki over i c:\wamp\www
3. Åpne nettleseren din og skriv http://localhost i adressefeltet. Du vil nå være inne i DokuWiki, og alt er klart til å sette igang!

Beskrivelsen over er gyldig for maskiner som kjører en eller annen versjon av Windows. Sitter du på en Mac, bytter du bare ut wamp med mamp: http://www.mamp.info.

1. Rapporten er å finne her, i filbanken
2. vi kjører en presentasjon i Prezi
3. så sant det er teknisk mulig
4. uten at jeg påstår å vite noe om hvilken wiki hun snakker om
5. unzip

Oppdraget var å finne en egnet wiki-programvare og sette den opp og drifte den i et klasserom. Vårt ansvar var å ta hånd om det tekniske, det faglige var overlatt til klassens kontaktlærer. Wikien var aktiv fra midten av mars ( og er det sannsynligvis fortsatt ) men vil avsluttes frem mot sommeren. Hva vi fant, kan i hovedsak oppsumeres som så:

1. Bruk av wiki i klasserommet kan oppfylle alle LK06′s grunnleggende ferdigheter
2. I et land hvor nesten 90% av hustandene har pc med internett, kan wiki fylle en viktig rolle i skole-hjem-samarbeidet
3. Det stilles store krav til lærerens kompetanse for at arbeid med wiki skal være vellykket; læreren bør inneha en god sammensetning av faglig + pedagogisk + didaktisk innsikt, aka tpck, aka t-pack

*  *  *

Om pkt. 1: Som med så mange verktøy, er det viktig å merke seg at bruk av wiki på ingen måte automatisk oppfyller noensomhelst av læreplanens tanker om grunnleggende ferdigheter. Men, brukt på en hensiktsmessig måte kan det virke som wiki er ett verktøy som er spesielt godt til å dekke bredt. Grunnen til dette er at skriving i wiki stimulerer til og krever bruk av mange og til dels kompliserte lese- og skriveteknikker. Det er dels retorisk prosesskriving, dels kritisk lesing med vurdering og det er dels samarbeid.

Om pkt. 2: Alt står vel der fra før av. Ikke noe magisk ved det.

Om pkt. 3: Det høres ut som noe kunnskapsministeren kunne sagt i et engasjert øyeblikk, men så er det altså sant¹: læreren er den viktigste byggeklossen/ressursen/kunnskapsbanken((stryk det som ikke…)) i den norske skolen. Om læreren ikke vet hvorfor hun bruker wiki, eller hvordan alt det rare som skjer når vi samarbeider på nett skal behandles i klassefellesskapet, eller ikke kjenner fagområdet wikien har som fokus, ja, da er det like godt å la vær.

Ja, vi fant minst ett punkt til også; det er ikke så veldig lett å vite hvordan en skal evaluere arbeidet i wikien; som gruppe, hele klassen, individuelt, basert på antall tegn “klippet og limt”? Det vil selvfølgelig avhenge av hvilket trinn man jobber på, men det er noe en bør ha tenkt på på forhånd. Det hadde ikke vi.

1. såvidt vi kan skjønne

Lurer forresten på hva som skjedde på dagens go open? Et kjapt søkt i googlereader’n forteller meg ihvertfall at june og bård vegard hadde tenkt seg dit, og at et nytt snakkested ble lansert av fornyingsministeren. Trodde også june skulle dit, men har ikke sett noen tegn til det på kvittrekanalen… alas. Slipp fangene løs, det er vår.