ujevnheter
thomas røst stenerud

For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir¹. Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.

Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen². Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.

Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist³. Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.

Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.

Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som⁴-nordmenn.

Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.

Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.

Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.

Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!

1. i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc [↩]
2. integreringsdebatten [↩]
3. kan han være begge deler? [↩]
4. bindestreks [↩]

Per Christian Gaustad.

Merk deg navnet. Han er en fin fyr. Jeg har aldri møtt ham.

I vår la Per Christian ut en Macbook på brukt1.no. En god, gammel, hvit og velbrukt Macbook1,1. Sikkert ikke verdt altfor mange penger, men fortsatt. En datamaskin med potensielt fortsatt lang virketid. Maskinen skulle gå til høystbydende. Pengene fra salget skulle Amnesty få.

Jeg hadde ikke, og har fortsatt ikke noe særlig pengereservoar å ta av, så jeg tillot meg å legge inn som bud at jeg isteden for å hoste opp et fornuftig beløp sånn samlet, skulle melde meg som fastgiver til amnesty, og la avtalen løpe minst så lenge som vi ble enige om: triangelhandelen var komplett.

Nå er omsider maskinen i hus. Amnesty får litt av meg med jevne mellomrom, jeg får muligheten til å trekke av maskinen på skatten, er et skritt nærmere målet for årlig donasjonsbeløp og er for første gang over i intel-familien¹.

Hva får Per Christian? Han fortjener ihvertfall en høysang!

1. Så om noen skulle ha en universell Leopard eller SnowLeopard-installasjonsdvd å låne ut, låner jeg gjerne [↩]

Flyttingen er gjennomført, og forhåpentligvis uten at noe viktig er glemt. Jo. Om noen skulle ha hatt en rss-feed fra gamle rxst.no/blog, er det mulig at den er falt ut nå. Nuvel.

Det virket som det var enklere enn en kunne frykte: Sette opp en ny installasjon av WordPress på nytt domene, eksportere alle postene fra den gamle gjennom backup-funksjonaliteten, og selvfølgelig importere alt på nytt sted. Til og med ikke-godkjente kommentarer¹ fulgte med (selv om det kan ha hatt noe å gjøre med databaseflyttinga jeg gjorde i forrige uke, uten at jeg husker hvordan…)

Jeg har flyttet over alle de viktige filene fra /content-mappa, og med den ganske så lure “Search and replace-plugin” tror jeg at alle gamle lenker skal være oppdatert.

Kronen på verket var å legge inn en 301 i .htaccess på gamle-servern, http://www.rxst.no. Nokså enkelt; tøm fila for innhold, og lim inn
Redirect 301 /blog/ http://www.thomasrost.no/
Det er bare å teste: merk “thomasrost” i adressefeltet, og erstatt det med “rxst”. Du er vel tilbake her, tenker jeg?

1. spam, ham og annet godt [↩]

Det begynte litt forsiktig i twitter-feeden i går morges, og i løpet av dagen var det full flom. Spotify-update 0.4.3.3osv… flytter hva som er mulig i en musikkspiller. Plutselig  var det mulig å samle egne musikkfiler i samme spillern som de stream’a. Brukerens musikksamling (om det er i form av lenker eller filer) kom liksom i fokus igjen.

Det gjorde også vennene. Med full integrering til facebook er det enda enklere å dele musikklister med folk du allikevel deler noe med fra før. Selvfølgelig i bytte med at tjenesten får full tilgang til feeden din, og maler alt du gjør i store, grønne typer over alle andres.

Med premiumabonnement håndterer Spotify tilogmed jobben med å få filer inn i iPhone. iTunes står ribbet igjen som podcast og app-portal.

Så langt, så vel. Jeg terminerte sporenstreks abonnentet hos wimp, hos emusic.com og selv om jeg fortsatt scrobbler til last.fm, er det ikke sikkert jeg gidder å følge opp så mye lenger.

Og fordi jeg er svak for teknologiske nyheter, og ikke alltid velger det som er best, stikker jeg innom wimp for et siste filkjøp¹, mens jeg lurer på hvorfor i all verden min nye medieleverandør prøver å få meg til å lytte til Roland Cedermark?

Og håper mine musikkproduserende venner har en jobb ved siden av.

1. Spotify er ikke alt en trenger [↩]

Det er ikke noen nyhet lenger, men det er fortsatt et av de heteste usability-tipsene i en hverdag som involverer stadig flere terminaler og enheter for elektronisk databehandling. Jeg snakker om Dropbox, en snedig liten sak jeg først ble kjent med mot slutten av studietida. Den evige USB-pinne. Redningen. Kontinuitetsoppasseren.

Dropbox er ganske  enkelt et lite program som lager et område/en mappe på maskinen din, og sørger for å holde alt du legger i den mappa oppdatert mot ditt område på nettet, og på alle andre maskiner du installerer programmet. Jeg kan sitte hjemme opp mot sengetid og taste litt på et dokument jeg trenger dagen etterpå, lagre (stort sett legger jeg alt som er i prosess i dropbox’en) og så fort jeg logger på jobb-maskina¹, oppdateres den lokale mappa mi.

Mapper kan deles med andre brukere, uten at det påvirker egen følelse. På den måten kan teamet dele plandokumenter, og bytte på å dytte inn sine oppdateringer.

Og du kan sjekke ståa i dropbox-appen på din telefon² .

Om du går for gratisversjonen får du 2GB plass tilgjengelig fra hvorsomhelst i verden. Og benytter du deg av en av mine lenker, gir du meg samtidig 250MB ekstra gratisplass.

1. som er en helt ok windows-pc [↩]
2. link til appstore, men d’box støtter de fleste store telefonOSer [↩]

Før løftet jeg røret på den grå,
den med tallskiva.
La røret på kontorpulten der
i annekset ut mot hagen.
Satte meg ved siden av og dro en overtone over 5. bånd på 5. streng.

Den grå med god lyd og godt håndtak er forlengst gone¹ .
Idag holder det ikke for telefonen å lede en samtale
eller gi grunntonen til en ²stemning.

***
Det siste løses forresten best gjennom det nye røret.

1. passé [↩]
2. gitar [↩]

iPhone by flickr.com/podsix

Jeg var derfor overrasket da jeg plukket opp telefonen, som lå med baksiden opp, og snudde den mot meg. Etter overraskelsen ble jeg bare matt.

***

Mannen i kassa på humac var ikke fremmed for situasjonen. Han hadde en bunke med A4-ark liggende ved siden av kassa. Hvert ark var en utskrift av et googlemap med et punkt midt på, en vei å gå: Veien til Dr. iPod

Dr. iPod byttet skjerm i løpet av noen få timer. Det kosta 1500,-. Både glass og lcd var skadet. Det er mye penger, men ikke mer enn at det bare er å gjøre.
Så nært er forholdet mellom mann og maskin i vår tid:)

Idag¹ gikk musikkleverandørsamarbeidet til telenor og platekompaniet wimp ‘live’, dvs. det er ikke nødvendig å få invitasjon for å delta på moroa.

Wimp har vært tilgjengelig for beta-testere en god stund, noen anmeldelser har vært å finne både her og der.

Wimp ligner på mange måter på spotify, som etterhvert har funnet en plass på manges datamaskiner. Forskjellen er at Wimp foreløbig ikke finnes i reklamefinansiert versjon. Den sikter seg med andre ord inn mot de samme brukerne som Spotify Premium. Wimp bygger på Adobe Air, hvilket vel betyr at de bare behøver å bygge en programvare, men som bruker er det uvesentlig.

Jeg har hatt Spotify en stund, men selv om jeg liker tjenesten², gidder jeg ikke å bli Premium-bruker. Til det har jeg fortsatt for mye god musikk i iTunes-kartoteket. Jeg trenger egentlig ikke ‘alt’ som er å finne på Spotify, samtidig som det er en del ting jeg trenger jeg ikke finner der. Med tanke på at jeg sjelden kjøper mer enn to album i måneden, høres premium ut som dårlig butikk. iStore, og en gang i mellom Tiger, dekker behovet. Så kan det absolutt diskuteres om jeg er noen ‘digital native’. Uansett.

Da jeg ble oppmerksom på wimps nye tilværelse, var det naturlig å sjekke ut hva de norske storaktørene på musikk og telekom hadde klart å koke ihop. Førsteinntrykket er ‘helt ok’. Alt funker, selv om jeg syns det fortsatt ser litt beta ut. Hvordan er det med musikk-tilfanget?

Jeg bestemte meg for å teste ut et lite knippe (for meg) relevante artister. Ting last.fm kan fortelle meg at jeg hører på en gang i blant.

Oppfølgerplata fra Yeasayer, Odd Blood var å finne hos begge tjenestene, mens de herlige dronerne i Fuck Buttons glimret med sitt fravær. Ken Stringfellow var representert med albumet “Touched” på Wimp, mens bare et spor fra en samleplate av noe slag hadde funnet veien til Spotify. Mikroskopisk ledelse til Wimp. She & Him, som gledelig nok snart kommer til Oslo var godt inne hos begge, mens godgammel musikk fra Amphetamine Reptile Records egne Hammerhead bare var å finne hos spotify. Til gjengjeld med veldig god dekning i diskografien (Vortex + Duh)…

Konklusjon: Wimp er slettes ikke uinteressant, men insentivet for å dra seg over i en ny musikktjeneste er ikke der. Ikke musikkutvalget, heller. Ikke enda. Spotify er en knepen vinner av duellen.

***

Samtidig er det litt skummelt å kjenne på hvor godt grep Apple med sine lekre produkter og lock leader-salgsteknikk har om forbrukerballene mine.

1. eller heromkring [↩]
2. selv om jeg frykter ryktene som sier at musikere ikke får nåla i veggen for spillinga [↩]

Det er en tanke som streifer mange iPhone-eiere før eller siden. For noen er det politisk¹, for andre dukker tanken opp når ett problem ikke finner sin løsning i iStore, mens løsningen finnes for “the jailbroken”. I og med at det gikk en stund fra Apple slapp iPhone i USA før vi lovlig kunne kjøpe den her til lands, antar jeg det er relativt mange med gode jailbreak-erfaringer i Norge. Jeg vet ikke.

Selv hadde jeg tålmodighet til å vente på norsk release, men ikke til å vente på 3Gs. Min 3G/8GB er så langt erfaringsrammen. Det som nesten fikk meg til å vente på 3Gs var video. iPhone er som kjent en elendig kamerafon, men litt bevegelse er alltid moro…

Stor var derfor gleden da jeg skjønte at det fantes en video-app for eldre modeller. Jeg hadde faktisk gjort alt klart for en jailbreak itråd med denne bruksanvisning , men lot meg i siste øyeblikk stoppe av iVideoCamera, som for 6kr bringer video til alle iPhone-modeller pre 3Gs. Forberedelsene, inklusive litt tweesearch² var tydeligvis nok til at ett søk på jailbreaking, sendte en stakkar min vei (fig. 1)

fig. 1

Ok. Så lot jeg det være. For en stund.

Helt til jeg i løpet av noen få dager, på ferie i Frankrike, avviste to-tre anrop fra +4755601723 og omtrent like mange fra +4773102100. Telefonterror.no bekreftet at det var like greit. Da nok ett anrop til kontakten nå merket ‘telefonsalg, etc’³, fattet jeg en beslutning: om ikke iBlacklist eller et tilsvarende verktøy er å finne i Apples butikkhyller når jeg kommer tilbake, vil jeg også bryte lenken.

I så fall skriver jeg om det her.

Også er jeg veldig åpen for innspill på en norsk erstatning for ‘jailbreak’, fortrinnsvis et ord som funker både som verb og som substantiv. Som i “to jailbreak/ a jailbreak”.

1. et begrep som i denne sammenhengen skal favne alskens idéer om frihet, motkultur, open source, antikapitalisme osv. [↩]
2. nyord for research via twitter??? [↩]
3. en kan legge ganske mange nummer til en kontakt… [↩]

Vi¹ er sånn midveis i en 4 ukers fransk rundsreise. Før en sånn reise er man naturlig nok litt spent på hvordan ting skal gå, og ikke minst opptatt av hva en skal pakke. Når på året og hvor en reiser påvirker selvfølgelig valgene, men det er noen ting jeg aldri vil reise uten;

• reisetrille med rygg til å legge ned
• sovepose, f.eks Ajungilak Knøtt, som funker i trilla på kalde reisedager like god som i reisesenga. P.g.a. flerbruk passer vi litt ekstra på hvor mye møkk som trekkes nedi på dagtid…
• reiseseng. Vi fant først Little Life Arc-2 Travel Cot, men endte opp med en tilsvarende Nomad Kids Travel Cot vi fant på Finn. Tar litt ekstra gulvplass, men funker som en trygg hule å trekke seg tilbake til uansett hvor vi er.  ”Jeg vi’ ligge i telten min!”. Vi forer bunn med lokale funn; sofaputer, en ekstra dyne eller noe.
• min “gamle” iPod med ett godt utvalg barneklassikere; Et knippe Egner-låter, noe på lokalspråket og noe fra pappas oppvekst. Noe fra vår norske samtid hadde kanskje gjort seg? Koss Portapro passer små barnehoder like godt som voksne, og kan også brukes til å se film på…
• en godt brukt iBook G3. I ivrige øyeblikk har knert knekt dvd-skuffen, klina granateplesaft under tastaturet og gjort ett fullverdig forsøk på å bøye strømtilførselen. It just keeps on going! Laban og Labolina, Albert Åberg og Barbapapa holder NRKSuper-abstinensene på avstand. For pappas skyld er også Skype² installert;)

Så er det bare å finne seg en hest å gi en gulrot, eller en bekk å ‘plopse’ stein i, så er dagen komplett. Malesaker  finner en nesten overalt…

1. sambo, knert på 2 og 1/3 og jeg [↩]
2. siste versjon for g3: Skype_2.6.0.151 [↩]