Digital kompetanse handler ikke om å bruke ny teknologi på gamle prosesser, men å kunne utnytte nye digitale tjenester til å arbeide på andre måter enn tidligere.

fra De fleste har lav digital kompetanse av og hos Arne Krokan.

Og som en meta-greie har selvsagt Arne tidligere stilt spørsmålstegn ved den avsindige ‘rebloggingen’:)

Mannen ønsker seg et slikt sett. Forutsatt at han allerede har padde og kamera. Selvsagt.

White x-mas.

Apple iPad Camera Connection Kit – Apple Store (Norge).

I have a vehement aesthetic objection to the look-and-feel of most of these apps; I find them pointless, distracting and, frankly, a bit twee. This is merely my own tastes, though. Thinking more objectively I also have a practical objection. I believe that skeumorphic UIs create false models of interaction.

via Why Siri is like skeuomorphic UIs: the magic is just skin deep

Tilleggslesing: Made by many er skarp om Apples estetiske dikotomi, og får et slags svar på Daring Fireball.

Skeuomorfisme¹ er en sykdom som rir mange programmer. Jeg vet ikke om Siri er smittet.

1. aner ikke om oversettelsen er god

Bookman light led-belysning til sykkel.

Fordi det alltid er sykkelsesong i Oslo: Sånne lykter til sykkel som blinker.

Det er omtanke, det er en oppfordring og det fins noen som er litt fine. Disse fikk jeg i høst av sambo og de har fulgt meg siden… To i pakka, en med hvitt lys og en med rødt. Tre forskjellige modus (konstant, jevn blink, triol).

Det lyser i stille grender.
Bookman Shop.

JaO`s Blogg: Storytelling.

Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.

Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!

Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.

Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match² til knert.

Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.

Franske kyr. Spennende.

Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.

Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram³ om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?

Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire⁴. – Her er din bokstav T, pappa!

Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.

1. og i vårt hjem
2. som er et hukommelsesspill
3. som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig
4. noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien

Mange har skrevet mye fornuftig etter 22/07. @geirbore har endog samlet noen sentrale på sin blogg¹. For meg er det særlig to som tidlig skilte seg ut med innsikt jeg vil ta med meg.

Thomas Hylland Eriksen skrev allerede på mandag om digitalt tunnelsyn og hvordan google og alle de andre samler informasjon om hva vi liker på nettet for å strømlinjeforme vår surfeopplevelse, en surfeopplevelse med minimalt motstand. Tatt ut i det ekstreme er denne mekanismen kanskje med på å drive en polarisering som er med på å forklare noe av det som skjedde sist fredag.
Bjørn Stærk er en annen som traff svært godt tidlig. I sitt essay² skriver han bl.a

So here’s the first test for right-wing critics of immigration and Islam.  The test is: [...] Are you prepared to either acknowledge the implicit violence in ideas you sympathize with, or forgive it in ideas you despise?

Spørsmålet handler i stor grad om vi er i stand til å behandle egne idéer med samme kritiske sans som vi behandler idéene til de vi er uenige med. Erstatt gjerne “right-wing critics” med hva/hvem som helst, erstatt gjerne “vold” med et annet fenomen. Poenget handler om å være i stand til å snu saksforhold på hodet, se saker fra “den andre siden”.  Andrew Bührlie Bjerke mistet denne evnen på veien.

Jeg vil ikke miste den evnen. Jeg trenger de stemmene som skjærer i øret, som mener ting jeg ikke liker, som kan være litt rabiate, som kan vise meg den andre siden. De jeg kan være potte uenig med.

Fra nå av er det disse som skal få min #ffnor³.

1. hold øye med kommentarfeltet for tilleggslesing
2. som idag også er gjengitt i VG
3. tegnet # brukes på twitter for å angi emneord, “hashtags”. #ff ble etablert engang før tidenes morgen for “FollowFriday”, en anbefaling på fredagen, senere oppstod #ffnor for norske kvitterbrukere

Applikasjonen heter Instacast og er en reinspikka podcastapplikasjon. Den lar deg abonnere på podcaster, lar deg streame episoder rett fra nett eller også cache episodene du trenger på trikken. Grensesnittet er ikke dødslekkert, men det funker. Så til de grader at følelsen av å ha oppdaget noe ‘nytt’ lurer ikke langt unna.

NRK har skjønt å bruke podcast som distribusjonsformat, SR har mange interessante ting, men de virkelige fantastiske tingene er på engelsk.

Siden dagene med 20GB iPod 3 har jeg hatt stor glede av ThisAmericanLife, kanskje verdens beste radioprogram. 81 Words, Toxie, og David Sedaris’ bidrag til The Cruelty of Children er alle podtopper. Jeg hørte Ricky Gervaise vitse før jeg så The Office. På lærerhøgskolen introduserte Geir meg for Melvyn Brag og ‘In our time’.

Fellestrekk for alle sammen: formidlingsglede og mengder på mengder med ‘meaningful input’.

Det samme gjelder ukas mest spilte serie: Stuff you Missed in history class. I bolker på omkring 20min. går Sarah og Deblina igjennom større og mindre historiske hendelser som The Battle of Marathon¹, The Amistad Mutiny og Stokely Carmichael and Black Power²,
for ikke å glemme episoden om den gang Norge slo England ned i støvlene, The Race to the South Pole³.

Som utgangspunkt for videre arbeid med tekstproduksjon, muntlig presentasjon eller til og med egen podcastproduksjon ligger mulighetene der og venter. Den som hadde en klasse som var sin…

1. basiskunnskap når en skal lese Murakami’s Things I Think About When I Talk About Running
2. begge fordypning i amerikansk historie og knyttet i forskjellig grad til borgerrettskampen
3. uten tvil den minst interessante siden av Nansen Amundsenåret 2011, but still

Nei, det er ikke et demokratisk problem om bedriften din lager retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier.

Det truer yttringsfriheten om bedrifter slipper unna med å gi ansatte som omtaler egen arbeidsplass i mindre positive ordelag sparken. Det er klart det skal være rom for å si ganske mye rart om egen arbeidsplass og leder, så sant det er innenfor vanlig lovgiving for krenkelser og injurier. Hvorvidt arbeidstakere bør bevege seg opp mot den grensegangen, det er en annen diskusjon.

Selv om xxxxx mennesker i Norge har en konto på Twitter og enda fler har en på Facebook er ikke alle digitale literater. Analfabetisme, i form av manglende kunnskap om hva som er et lukket rom¹ og hva som er et semioffentlig² eller offentlig rom³ er fortsatt utbredt, også i typiske kunnskapsbedrifter. For mange vil et sett med retningslinjer kunne fungere som et godt verktøy for bevistgjøring og refleksjon om hva sosiale medier er og hvordan de fungerer. Sånn sett vil en slik veiledning fungere motsatt, i det folks kunnskapsløshet kan sies å være et demokratisk problem⁴.

Bedrifter som utvikler retningslinjer av typen “ansatte skal ikke nevne arbeidsplassen i sosiale medier” skyter selvsagt seg selv i foten like mye som skoler som blokker Facebook i brannmur. Å gå derfra til å si at bedrifters veiledning i sosiale medier er et demokratisk problem er like fordummende som det er en overdramatisering.

Det er ingen, bedrifter, ansatte eller meningsdannere, tjent med.

1. en DM, en chat
2. fb-veggen
3. timeline, åpen fb-konto
4. og sosiale medier kan hevdes å være demokratifremmende