«Hva slags historier, fortellinger, hendelser blir du selv mest fascinert, fengslet, berørt av?»

Spørsmålet er stilt av Ulf Ärnström som en diskusjonsoppgave i forkant av en workshop om “berättande”.

Umiddelbart tenker jeg det er et formspørsmål. At det handler om at historieformidleren tillater seg å hvile i historiens detaljer, legge inn pauser, la ordene få rom. Om å fullføre bevegelsene uten å haste videre til avsluttningen. 

Og samtidig, kanskje som et kontrasterende poeng: å ikke forklare for mye, men å la ting stå uforklart, som så selvsagt at de ikke trenger forklaring. Det er med på å gi historien tyngde. Et eksempel på det låner jeg gjerne fra mrtn og bloggposten om Maurice Sendak og ulvedrakten hans:

The wolf suit is a given. It already exists, and the story is already underway.

The audience wants to work for their meal

Det siste poenget henger sammen med et poeng jeg merket meg i en TED-talk med Andrew Stanton (WALL-E, Toy Story): publikum nyter å gjøre deler av jobben selv. At et velorganisert fravær av informasjon kan drive en historie fremover.

Men et enda tydeligere eksempel er Hemingways “6-word-story”, med hele underskogen av kreative oppfølginger:

For sale: baby shoes, never worn.

Poenget er selvsagt alt det som ikke uttales i de seks ordene, alt det vonde som jeg ikke var i stand til å se for fem år siden, men som nå, i papparolle, setter meg helt ut.

Selv har jeg ikke ermet fullt av gode eksempler, men jeg har ett jeg har skrevet inn i omvisningen i utstillingen I Afghanistan. Jeg står ved siden av Lynsey Addarios portrett av Bibi Aisha, og der kan jeg si:

Jeg vil gjerne dra oppmerksomheten deres mot dette portrettet av Bibi Aisha. Da bildet ble tatt var Bibi Aisha 19 år (puste), og hun hadde vært gift i syv.

Pause.

Regneoperasjoner. Reaksjoner.

Det er virkningsfullt på grensen til det spekulative. 

Fortellerfestivalen åpner i kveld. Kanskje en gylden anledning til å finne ut nettopp hva slags historier som gir deg puls?

Ikke bare fordi jeg er født og oppvokst i det som må være et av verdens beste land å leve i (og hurra for i morgen). Ikke bare fordi jeg liker stedet jeg bor, vennene jeg har og jobben min. Ikke bare fordi jeg har en fantastisk familie å elske og å bli elsket av.

I dag er jeg også en vinner fordi Mammadamen sier det, fordi posten har gått sin gang (med Rex på porto og det hele) og gaven er ankommet.

Og nei: jeg er ikke ironisk.

Jeg er glad!

Håper hun ene jeg bor med også blir det.

The Ten Commandments of Teaching:

1. Do not feel absolutely certain of anything.
2. Do not think it worth while to proceed by concealing evidence, for the evidence is sure to come to light.
3. Never try to discourage thinking for you are sure to succeed.
4. When you meet with opposition, even if it should be from your husband or your children, endeavor to overcome it by argument and not by authority, for a victory dependent upon authority is unreal and illusory.
5. Have no respect for the authority of others, for there are always contrary authorities to be found.
6. Do not use power to suppress opinions you think pernicious, for if you do the opinions will suppress you.
7. Do not fear to be eccentric in opinion, for every opinion now accepted was once eccentric.
8. Find more pleasure in intelligent dissent than in passive agreement, for, if you value intelligence as you should, the former implies a deeper agreement than the latter.
9. Be scrupulously truthful, even if the truth is inconvenient, for it is more inconvenient when you try to conceal it.
10. Do not feel envious of the happiness of those who live in a fool’s paradise, for only a fool will think that it is happiness.

- Bertrand Russel

Denne lå hos swissmiss som i utgangspunktet fant den hos Brain Pickings, med det var altså macdrifter som ledet meg til det.

Det er noe med den lenkerekka som gir meg litt tro på nettet.

Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.

Hadde verden bare vært så enkel.

Apropos:The New Yorker hadde en brillefin langleser om operasjonen i august i fjor: Getting Bin Laden – What happened that night in Abbottabad. Som en slags guttebok, bare på ekte.

På OSXdaily fant jeg en fin liten instruksjon for endring av skjermdumpens lagringssted, og jeg tillater meg å gjengi:

Åpne Terminal og skriv

defaults write com.apple.screencapture location /path/

hvor “/path” er stedet der du ønsker filene skal legge seg. Jeg vil ikke gjemme mine screenshots for langt bort, derfor opprettet jeg en mappe på skrivebordet som jeg kalte “screenshots”. For å bruke den som lagringssted, skriver jeg da

defaults write com.apple.screencapture location ~/Desktop/screenshots

Og så for å fullføre prosessen:

killall SystemUIServer

Og voilá….

Skjermbilde 2012-04-25 kl. 12.18.39

Korleis kan eg, eller andre, sjå Sima Samar i auga og seie at vi bør innleie ein politisk dialog med ytterleggåande, konservative islamistar? Vi kan berre gjere det dersom dei same uforsonlege kreftene gjer mindre skade på liva til andre menneske om dei vert inkluderte enn dei gjer når dei er ekskluderte¹ . Det viktigaste argumentet for å gjere det er at mange moderate afghanske politikarar sjølv argumenterer for det. Det er ikkje afghanske menneskerettsforkjemparar som har stått i vegen for ein breiare politisk dialog, men vestlege politikarar si redsle for opinionen heime.

Bård Vegard Solhjell på sv.no

Hvordan i all verden skal vi kunne vite at de uforsonlige kreftene gjør mindre skade når de er inkludert enn når de er ekskludert?

1. min utheving

Pocket dekker alle dingser

I går kom endelig en større oppdatering til prokrastrinerings-tjenesten ReaditLater, med nytt navn tilogmed: Pocket.

Jeg har lenge vært storbruker av Readitlater, syns det er en kjempetjeneste, og med rebranding og -design ser det ut som tjenesten virkelig tar steget ut fra å være en “lese-senere-tjeneste” til å bli en “konsumere-(uansett-medie-)senere-tjeneste”. Og de har sikkert en reklamekampanje klar:

Don’t have time for that right now? Just put it in yer Pocket

Det som også er interessant er at etter å ha oppskalert foretaket med både kolleger og investormidler har Nate og de andre hos Pocket bestemt seg for å tilby tjenesten gratis.

Vel vitende om at finansieringsmodell bak en tjeneste er noe som kan interessere brukere, kommer Nate med noen refleksjoner om temaet. Det er et forsøk på å komme kritikere og spørsmål i møte, men etterlater egentlig flere spørsmål enn svar: for hva er egentlig Nate’s plan? Når jeg engang har investert tid og økt tjenestens verdi (for meg selv) …

Hvordan skal Pocket inkassere på det?

Hva om Twitter plutselig selger seg selv?

I går ble det kjent at Instagram kjøpes opp av Facebook. Kvitterstrømmen ble raskt preget av harselas over beløpet, Instagrams mangel på inntjeningsmodell, at kjøpet skjer samme år som Kodak la inn årene og frykt for at en tjeneste mange liker å bruke nå blir skrudd sammen med Facebook. Enkelte kunngjorde sletting av egen bruker og delte behjelpelig lenke til siden hvor det gjøres, og det ble rikt henvist til visdomsordet

If it’s free, you’re the product!

Instagram er verdt noe for Facebook dels i kraft av kompetansen de ansatte sitter på, dels antallet brukere tjenesten har og dels hvordan disse brukerne forholder seg til Instagram.

Facebook tjener gode penger på reklame (og andre ting) og disse pengene kan selskapet bruke på f.eks. oppkjøp av denne typen. Instagram som produkt og selskap har aldri satt seg fore å tjene penger. Brukerne betaler ingenting, og vi blir heller ikke eksponert for reklame. Litt som twitter, egentlig..

Jeg liker Instagram, men kan fint se for meg et liv uten, med reklame eller integrert med Face. Jeg lever fint med reklamen på face.

Jeg kan ikke si det samme om Twitter. De fleste jeg følger på Twitter har jeg ikke telefonnummeret til, jeg har møtt få i det virkelige livet og vil ikke være i stand til å plukke mange ut i en line-up. Men jeg verdsetter alle nics’a og informasjonen de deler med meg. Da er det ekstra ubehagelig å ikke helt klart vite hva som er Twitters langsiktige planer (selv om det jo finnes tegn)…

Så Biz Stone og dere andre: Kan jeg være så snill å få betale?

If you don’t regularly sketch, this app will not make you do so. If you do regularly sketch, this app will piss you off.

via Paper App Review « Macdrifter.

Jeg er tydeligvis alt for lettlurt, men jeg lærer. Grensesnittet er ikke så intuitivt.

Om IAP er jeg ikke like samkjørt med anmelderen. Syns IAP er fin måte å se og vurdere en applikasjon før en bruker penger. Og at en ledende gratisapp også er på lista over ‘top grossing’ viser vel bare at det funker som betalingsinsentiv. Og, som vi vet: Money talks.

Jeg våger meg ikke på noe som ligner en anmeldelse av dette historiske megaverket om en by, men liker små historiske korrekser som den forfatteren kommer med i beskrivelsen av Jesus ankomst til Jerusalem (om hvordan vi ser for oss frelserens ridedyr):

Jesus og Herodes Antipas ankom Jerusalem omtrent samtidig til pesach i 33 e.Kr.¹ Jesus ledet en prosesjon til Betania på Oljeberget, med en spektakulær utsikt over den glitrende snøkledde tempelhøyden. Han sendte apostlene til byen for a hente et esel – ikke det ynkelige dyret vi kjenner, men et robust ridedyr for en konge. Evangeliene, de eneste kildene vi har, gir svakt avvikende versjoner av det som hendte de neste tre dagene. “Men alt dette er skjedd,” forklarer Matteus, “for at profetenes skrifter skulle oppfylles.” Det var forutsagt at Messias skulle ri inn i byen på et esel, og da Jesus nærmet seg, la tilhengerne hans ned palmegrener foran ham og hyllet ham som “Davids sønn” og “Israels konge”.

Jeg samler etterhvert flere sitater hos bokelskere.no, og anbefaler boka på det varmeste.

God påske!

1. Ingen vet akkurat når Jesus kom til Jerusalem. Hos Lukas begynner Jesu forkynnelse da han blir døpt av Johannes, rundt 28-29 e.Kr., da han ifølge Lukas er ca. 30 år. Dette tyder på at han døde et sted mellom 29 og 33 e.Kr. Johannes skriver at Jesus forkynte i et år; Marteus, Markus og Lukas sier tre år. Jesus kan ha blitt drept i 30, 33 eller 36, men at han faktisk har levd, blir ikke bare bekreftet i evangeliene, men også hos Tacitus og Josefus, som også nevnte døperen Johannes. Vi vet i det aller minste at Jesus kom til Jerusalem og pesach-festen etter at Pilatus var blitt landshøvding (26) og for han reiste igjen (36), i regjeringstiden til Tiberius (døde i 37) og Antipas (for 39) og mens Kaifas var yppersteprest (18-36): høyst sannsynlig mellom 29 og 33 [...]