ujevnheter
thomas røst stenerud

For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir¹. Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.

Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen². Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.

Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist³. Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.

Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.

Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som⁴-nordmenn.

Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.

Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.

Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.

Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!

1. i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc [↩]
2. integreringsdebatten [↩]
3. kan han være begge deler? [↩]
4. bindestreks [↩]

Når en sitter fast i forrige generasjons kjøpe-operativsystem (OSX 10.4.11), og den medfølgende iChat kun tillater en å være pålogget en IM-tjeneste om gangen, kommer de gratis, åpne kildekode-programmene til sin rett; har det siste døgnet prøvekjørt både Fire (som har annonsert at det ikke kommer nyutviklinger) og Adium. Adium integrerer fantastisk bra med resten av plattformen, med samkjøring mellom adresseboka og og IM-programmet som en stor høydare. Det er også utrolig deilig at det er relativt enkelt å sortere kontakter uavhengig av om de kommer fra gtalk eller fra MSN Messenger. Hvem bryr seg om det liksom? På toppen av det hele lar tilkoblingen til Facebook en holde ett halvt øye med hvem som sitter på jobb uten å jobbe (evt. multitaske:)

Dagens ITU-konferanse i Georg Sverdrups hus på UiO kunne på forhånd fremvise en imponerende deltagerliste. Minister Solhjell, danah boyd of berkeley og opptil flere av våre egne fremstående forskere (Brandtzæg/SINTEF IKT, Lund/UiO, Kløvstad+Hontvedt/UiO) klarte å si mye om hva som kjennetegner nettsamfunn og hvem som bruker dem, og i noen grad til hva. Web 2.0s “løfte” om deltagende brukere/produsenter fremfor konsumenter ser ikke helt ut til å holde mål; langt på vei ett mindretall er spesielt aktive på produsentsiden, kunne både fra Brandtzæg og Kløvstad+Hontvedt fortelle oss. Interessant som bakgrunnsinformasjon, uten tvil, men fra en pedagogs ståsted; ikke veldig matnyttig. Det var derimot dagens avsluttende foredragsholder, Neil Selwyn fra London Knowledge Lab. Samtidig som Selwyn åpenbart fant mye læringspotensial i sosiale nettverk (finne+vedlikeholde kontakter, finne likesinnede+dele idéer, dele+bygge kunnskap og bedrive “reflective learning”)*, la han ikke særlig skjul på at han fant det grunnleggende problematisk at noe så fritt og uformelt blir forsøkt adaptert inn i den formelle og institusjonaliserte skolen. Ihvertfall så lenge ikke lærere vet å skille mellom det som er private arenaer( evt for uformell læring), og det som er den formelle læringsarenaen. Det var omtrent det jeg rakk å få med meg før jeg fór i barnehagen. Så det så.