ujevnheter
thomas røst stenerud

Det er grafisk og nokså blodig. Samtidig virker det nesten for absurd.
Jeg har tenkt på denne siden jeg så den midt på dagen i går, og tenker fortsatt på den. Derfor syns jeg det er en god ytring. Kommer med andre ord tilbake.
Hva syns dere? Pedagoger og andre?
Den åpenbare samplinga/homagen til Suicide er uansett ikke å forrakte, originalen finnes her.

Så er første dagen av #webforum2010 (eller webforum som det naturlig nok blir hetende hos mange) over. Meningene er delte om det faglige nivået, men alle er enige om at det sålangt har vært hyggelig. Selv, som blåøyd og uerfaren, syns jeg det har vært riktig spennende.

Vi er midt i webstrategiarbeidet på jobb om dagen. Min rolle¹ er dels som pedagog og representant for noen av flere interne stemmer, dels om “en som er på twitter”. Organisasjonens autodidakte web2.o’er. Ikke for det. Deler av utdanningen min er rettet mot pedagogisk bruk av ikt.

Først og fremst syns jeg dagens foredrag har vært relevante her jeg er nå, samtidig som jeg har blitt utfordret på enkelte ‘darlings’. Du veit, de som alle er tjent med at du selv avliver asap.

Ole Petter Nyhaug uttalte og bekreftet et par ting jeg har hatt føling på: 1) unge liker samme innhold som voksne 2) delingskultur gjør at facebook passerer google som trafikkleverandør til de kommersielle mediene² 3) nettet er med gps og geotagging i ferd med å bli hyperlokalt³ 4) og med facebook og rss-feeds svært “personlig”.

På spørsmål fra salen “hvordan tekst vil de unge lese?” satte trendforskeren prikken over i’en i et norsklærerhjerte; “Video er bedre tekst.” Sammensatte tekster trumfer, altså.

Deretter gikk det slag-i-slag: Norads Eivind Lund viste, både i form og innhold, hvor viktig den menneskelige faktoren er i nettarbeid⁴, Linda Strand Jacobsen leverte på oppgaven “Hvordan få Farmand-prisen”⁵ og nevnte Oddgeir Garnes argumenterte, både gjennom nåsituasjon og fremtidsvyer, for koblingen internett+håndholdt.

At Jens Pikenes, med bakgrunn fra det lysskye foretaget Penthouse Playboys, ledet festmiddag og prisutdeling løfttet på ingen måte det faglige nivået, men virket i desto større grad til at webforum dag 1 alt i alt ble en minneverdig greie.

Jeg er blid. Er det, sett i lys av at det finnes de som syns det var faglig fattig, bevis på min ignorans? Jeg tipper det, og har helt glemt hvilke darlings jeg skulle avlive før morgendagen.

1. som jeg oppfatter det [↩]
2. med fare for at jeg har misforstått [↩]
3. noe googles Oddgeir Garnes bekreftet rett etterpå [↩]
4. og hvordan du får gjennomslag for dine vurderinger i organisasjonslivet [↩]
5. useful/credible/efficient [↩]

Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.

Wallstatement from Warszawa

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg¹ for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst.
Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.

Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at

Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media.²

Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!

1. i samarbeid med en hel del andre [↩]
2. Human Rights Watch, World Report 2009 – Belarus, 14 January 2009, available at: http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html [accessed 14 October 2009] [↩]

Sindre på 12 smeller i Dagsavisen idag i bordet. Nok er nok. Men det er håp:

Jeg håper alle nye lærere og studenter styrer unna denne uvanen. Gutter og jenter er ganske annerledes, men det betyr ikke at det skal være urettferdig dømming.

Som Anders Heger, er det ikke så mange som til vanlig bryr seg om skolefolk brokker seg over (eller på annet vis uttrykker misnøye med) å bli resultatmålt og siden sammenlignet på tvers av kongerikets grenser. Forhåpentligvis var det fler enn nevnte Heger som fikk en oppvekker etter DB’s skoleforside i uka som var. La det være sagt; nasjonale prøver er ikke verdens dummeste idé, langt derifra. Det er offentliggjøringen som  kjennes som mest problematisk, mest fordi det som evalueringsform og -verktøy fører til så veldig lite. Selv om visse mener det, er det hverken Dagbladets feil eller ansvar.
Et forenklet, overdramaisert og unektelig amerikansk, men allikevel sterkt innlegg i debatten (og her er det bare for skolefolk og forvaltere å vite sin besøkelsestid) er sesong 4 av den amerikanske kriminalserien The Wire. Kommer til en NRK1 og NRK3 i ditt nabolag i nærmeste  fremtid. Det er bare å benke seg!

På tur rundt i blogosfæren kom jeg over denne søte historien om en hendelse i Anchorage, Alaska. Legg spesielt merke til opptrappingen til klimakset, der forfatteren underbyr sine egne (og leserens) forventninger til fremmøte. Verdt å sjekke ut er også ett vel av fantastiske bannere litt nedpå sida!

Jeg syns det på ett eller annet vis er helt fabelaktig, hvordan det spørsmålet som alltid stilles politikere ved s.k. svake meningsmålinger, er noe i retning av “hvor gikk det galt?”. Og at svaret veldig ofte er knyttet opp mot vansker med kommunikasjon, “vi har kanskje ikke vært helt tydelig på hva vi mener”. Hele tankegangen utelukker på en måte at velgermasser kan være i bevegelse mellom ideologier, eller?

Fortsatt Web 2.0, eller et godt steg i retning 3.0? Evolusjonen er uansett fortsatt ikke kommet til brukere av Apple og Linux… Mens en venter på noe sånt, kan en lese en oki artikkel om temaet hos iht.

Det var egentlig planen å sette opp en flickr-plugin her, sånn at det skulle være lekende lett å samkjøre det som engang skal bli en saftig samling bilder på flickr med denne min blogg. Dengang ei. Midt i en lang rekke operasjoner, deriblant anskaffelse av både API-keys og “Shared Secrets” fra flickr og endring av permalink-strukturen i WordPress, ble jeg høflig gjort oppmerksom på at det var tvingende nødvendig for meg å endre skriverettighetene i mappeapparatet her, og dette bør gjøres i fila .htaccess. Men hvor faen er den?

Og som om dagen ikke var helmaks vier brorparten av landets engang så oppegående medier minutter på minutter og metervis av spalteplass på at Samferdselsminister Navarsete angivelig skal ha kjørt litt fort i jobben (her, her og her). Mæn, hun kjørte ikke bilen selv engang!

Igår bekreftet altså Google at de er i ferd med å ta nok et stort skritt i kampen mot Microsoft; beta-versjonen av open-source-browseren Chrome er sluppet (i det minste for Windows, en Mac-versjon er fortsatt under utvikling).