All the staff at the Chinese bureaucratical institutions tend to think one thing first before they did anything else: how their bosses will consider? They were always trying to figure out the bottom line of their boss because they worried about exceeding the limit of tolerance. Moreover, the bottom line is often underestimated by these staff. To put more bluntly, they scared themselves. Let’s look at an example how the people at CCTV works: If we set the tolerance rate at 10 for President Hu, the rate for the Ministry of Propaganda would be degraded to 9; 8 for the Ministry of Broadcasting and 7 or 6 for the officials at CCTV. When comes to the program producers it would be a miracle if the rate stays at 2 or 3. How can a TV program be excellent with such bottom line principles?

It’s as simple as it’s genious, and it’s a way of things we should all watch out for. Not least in these Wikileakin’ days…

Det er grafisk og nokså blodig. Samtidig virker det nesten for absurd.
Jeg har tenkt på denne siden jeg så den midt på dagen i går, og tenker fortsatt på den. Derfor syns jeg det er en god ytring. Kommer med andre ord tilbake.
Hva syns dere? Pedagoger og andre?
Den åpenbare samplinga/homagen til Suicide er uansett ikke å forrakte, originalen finnes her.

Vi er midt i webstrategiarbeidet på jobb om dagen. Min rolle¹ er dels som pedagog og representant for noen av flere interne stemmer, dels om “en som er på twitter”. Organisasjonens autodidakte web2.o’er. Ikke for det. Deler av utdanningen min er rettet mot pedagogisk bruk av ikt.

Først og fremst syns jeg dagens foredrag har vært relevante her jeg er nå, samtidig som jeg har blitt utfordret på enkelte ‘darlings’. Du veit, de som alle er tjent med at du selv avliver asap.

Ole Petter Nyhaug uttalte og bekreftet et par ting jeg har hatt føling på: 1) unge liker samme innhold som voksne 2) delingskultur gjør at facebook passerer google som trafikkleverandør til de kommersielle mediene² 3) nettet er med gps og geotagging i ferd med å bli hyperlokalt³ 4) og med facebook og rss-feeds svært “personlig”.

På spørsmål fra salen “hvordan tekst vil de unge lese?” satte trendforskeren prikken over i’en i et norsklærerhjerte; “Video er bedre tekst.” Sammensatte tekster trumfer, altså.

Deretter gikk det slag-i-slag: Norads Eivind Lund viste, både i form og innhold, hvor viktig den menneskelige faktoren er i nettarbeid⁴, Linda Strand Jacobsen leverte på oppgaven “Hvordan få Farmand-prisen”⁵ og nevnte Oddgeir Garnes argumenterte, både gjennom nåsituasjon og fremtidsvyer, for koblingen internett+håndholdt.

At Jens Pikenes, med bakgrunn fra det lysskye foretaget Penthouse Playboys, ledet festmiddag og prisutdeling løfttet på ingen måte det faglige nivået, men virket i desto større grad til at webforum dag 1 alt i alt ble en minneverdig greie.

Jeg er blid. Er det, sett i lys av at det finnes de som syns det var faglig fattig, bevis på min ignorans? Jeg tipper det, og har helt glemt hvilke darlings jeg skulle avlive før morgendagen.

1. som jeg oppfatter det
2. med fare for at jeg har misforstått
3. noe googles Oddgeir Garnes bekreftet rett etterpå
4. og hvordan du får gjennomslag for dine vurderinger i organisasjonslivet
5. useful/credible/efficient

Wallstatement from Warszawa

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg¹ for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst.
Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.

Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at

Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media.²

Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!

1. i samarbeid med en hel del andre
2. Human Rights Watch, World Report 2009 – Belarus, 14 January 2009, available at: http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html [accessed 14 October 2009]

Jeg håper alle nye lærere og studenter styrer unna denne uvanen. Gutter og jenter er ganske annerledes, men det betyr ikke at det skal være urettferdig dømming.

Og som om dagen ikke var helmaks vier brorparten av landets engang så oppegående medier minutter på minutter og metervis av spalteplass på at Samferdselsminister Navarsete angivelig skal ha kjørt litt fort i jobben (her, her og her). Mæn, hun kjørte ikke bilen selv engang!