ujevnheter
thomas røst stenerud

Det er grafisk og nokså blodig. Samtidig virker det nesten for absurd.
Jeg har tenkt på denne siden jeg så den midt på dagen i går, og tenker fortsatt på den. Derfor syns jeg det er en god ytring. Kommer med andre ord tilbake.
Hva syns dere? Pedagoger og andre?
Den åpenbare samplinga/homagen til Suicide er uansett ikke å forrakte, originalen finnes her.

Idag¹ gikk musikkleverandørsamarbeidet til telenor og platekompaniet wimp ‘live’, dvs. det er ikke nødvendig å få invitasjon for å delta på moroa.

Wimp har vært tilgjengelig for beta-testere en god stund, noen anmeldelser har vært å finne både her og der.

Wimp ligner på mange måter på spotify, som etterhvert har funnet en plass på manges datamaskiner. Forskjellen er at Wimp foreløbig ikke finnes i reklamefinansiert versjon. Den sikter seg med andre ord inn mot de samme brukerne som Spotify Premium. Wimp bygger på Adobe Air, hvilket vel betyr at de bare behøver å bygge en programvare, men som bruker er det uvesentlig.

Jeg har hatt Spotify en stund, men selv om jeg liker tjenesten², gidder jeg ikke å bli Premium-bruker. Til det har jeg fortsatt for mye god musikk i iTunes-kartoteket. Jeg trenger egentlig ikke ‘alt’ som er å finne på Spotify, samtidig som det er en del ting jeg trenger jeg ikke finner der. Med tanke på at jeg sjelden kjøper mer enn to album i måneden, høres premium ut som dårlig butikk. iStore, og en gang i mellom Tiger, dekker behovet. Så kan det absolutt diskuteres om jeg er noen ‘digital native’. Uansett.

Da jeg ble oppmerksom på wimps nye tilværelse, var det naturlig å sjekke ut hva de norske storaktørene på musikk og telekom hadde klart å koke ihop. Førsteinntrykket er ‘helt ok’. Alt funker, selv om jeg syns det fortsatt ser litt beta ut. Hvordan er det med musikk-tilfanget?

Jeg bestemte meg for å teste ut et lite knippe (for meg) relevante artister. Ting last.fm kan fortelle meg at jeg hører på en gang i blant.

Oppfølgerplata fra Yeasayer, Odd Blood var å finne hos begge tjenestene, mens de herlige dronerne i Fuck Buttons glimret med sitt fravær. Ken Stringfellow var representert med albumet “Touched” på Wimp, mens bare et spor fra en samleplate av noe slag hadde funnet veien til Spotify. Mikroskopisk ledelse til Wimp. She & Him, som gledelig nok snart kommer til Oslo var godt inne hos begge, mens godgammel musikk fra Amphetamine Reptile Records egne Hammerhead bare var å finne hos spotify. Til gjengjeld med veldig god dekning i diskografien (Vortex + Duh)…

Konklusjon: Wimp er slettes ikke uinteressant, men insentivet for å dra seg over i en ny musikktjeneste er ikke der. Ikke musikkutvalget, heller. Ikke enda. Spotify er en knepen vinner av duellen.

***

Samtidig er det litt skummelt å kjenne på hvor godt grep Apple med sine lekre produkter og lock leader-salgsteknikk har om forbrukerballene mine.

1. eller heromkring [↩]
2. selv om jeg frykter ryktene som sier at musikere ikke får nåla i veggen for spillinga [↩]

Vi har før her på bloggen uttrykt vår entusiasme for leverandører av innholdstjenester som ikke bærer hverken Steve Jobs’ eller Bill Gates’ logoer (selv om vi ikke legger skjul på at vi foretrekker den ene). Spotify er en sånn en (såvidt vi kan se). Med en imponerende breeeeed katalog inne, integrert scrobbling til Last.fm og intuitivt brukergrensesnitt, er spotify ett godt alternativ til å de stadig økende mengdene hjemmelagring en etterhvert ser seg nødt til å ønske seg til jul.

Lang fruktløs leting etter fjorårets tante-gave, The Source Of Christmas (Live), var det allikevel bare en tjeneste som kunne sette en stopper for. Sure 160 kr. til iTunes/iStore, men så er det bare lilleaften jul en gang i året.

Det kan noen ganger virke som vi er fanget i en evig kamp mellom store, homogeniserende tjenesteleverandører (se Microsoft’s langtidhegemoni på os, eller iPod+iTunes’ totaldominans på musikkavspilling) og underskogen av alternativene; nesten aldri like brukervennlige eller fine, men liksom litt sånn politisk korrekt alternative. Mot dette bakteppet står emusic i en godposisjon. Dekningen er ikke like god som i Apple´s iStore, men der hvor nye iTunes 8.x kommer med sin nye Genius-funksjon, den tenkende selgeren, er emusic full av den uforklarlige menneskelige faktoren. Andre folk som som mener noe om musikk, høyst subjektivt, og uten selgerbaktanker. En slags virtuell versjon av platesjappe, sånn som platesjappa var i gamledager, før Platekompaniet la sitt homogeniserende hegemoni over byen, sånn som det var nede hos Pål, nede ved gamle EPA, før Amfisenteret la sin klamme hånd over Moss sentrum. Bare med månedsavgift, og et på forhånd avtalt antall spor til rådighet.