Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.

Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!

Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.

Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match² til knert.

Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.

Franske kyr. Spennende.

Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.

Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram³ om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?

Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire⁴. – Her er din bokstav T, pappa!

Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.

1. og i vårt hjem
2. som er et hukommelsesspill
3. som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig
4. noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien

Nei, det er ikke et demokratisk problem om bedriften din lager retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier.

Det truer yttringsfriheten om bedrifter slipper unna med å gi ansatte som omtaler egen arbeidsplass i mindre positive ordelag sparken. Det er klart det skal være rom for å si ganske mye rart om egen arbeidsplass og leder, så sant det er innenfor vanlig lovgiving for krenkelser og injurier. Hvorvidt arbeidstakere bør bevege seg opp mot den grensegangen, det er en annen diskusjon.

Selv om xxxxx mennesker i Norge har en konto på Twitter og enda fler har en på Facebook er ikke alle digitale literater. Analfabetisme, i form av manglende kunnskap om hva som er et lukket rom¹ og hva som er et semioffentlig² eller offentlig rom³ er fortsatt utbredt, også i typiske kunnskapsbedrifter. For mange vil et sett med retningslinjer kunne fungere som et godt verktøy for bevistgjøring og refleksjon om hva sosiale medier er og hvordan de fungerer. Sånn sett vil en slik veiledning fungere motsatt, i det folks kunnskapsløshet kan sies å være et demokratisk problem⁴.

Bedrifter som utvikler retningslinjer av typen “ansatte skal ikke nevne arbeidsplassen i sosiale medier” skyter selvsagt seg selv i foten like mye som skoler som blokker Facebook i brannmur. Å gå derfra til å si at bedrifters veiledning i sosiale medier er et demokratisk problem er like fordummende som det er en overdramatisering.

Det er ingen, bedrifter, ansatte eller meningsdannere, tjent med.

1. en DM, en chat
2. fb-veggen
3. timeline, åpen fb-konto
4. og sosiale medier kan hevdes å være demokratifremmende

Ujevnheter omtales i en kommentar stoppet av akismet som "politisk"

Mot bunn av bollen landet jeg på at akismet hadde registrert et i overkant høyt antall kommentarer fra samme ip i løpet av et kort tidsrom. Evt. at epostadressen var for teit, alternativt at ikke engang de mest innbitte politiske bloggere er oppe og leser rundtomkring kl. 05.44. Dette er refleksjoner spamfilteret mitt baler med. Uansett.

Kommentaren var gitt for å få meg til å kommentere. Det var en markedsføringsjippo. Og flertallsformen gjorde ikke at vi følte oss mer truffet.

Så, Rostrum Norwegium; akkurat nå følger vi ikke dere.

But you would have had me at ‘Hello’…

På mange måter er de alle uttrykk for en variert og fargerik meningsveksling som på en eller annen måte bruker nettet som delingskanal, selv om det er stor forskjell på hvor tydelig avsenderne gir seg til kjenne. Tilfeldigvis deler de alle det at de fremmer syn- og løsninger på utfordringer jeg er uenige i.

Det jeg plutselig satt å lurte på var: imøtegåes slike best ved å ties ihjel, eller er det lurt å trekke dem frem i lyset og og møte opp med saklige argumenter? Eller kan vi bare le dem i filler?

1. rekkefølgen på eksemplene og mine vurderinger samsvarer ikke nødvendigvis

Hei. Jeg heter Thomas Røst Stenerud.