Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen². Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.

Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist³. Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.

Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.

Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som⁴-nordmenn.

Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.

Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.

Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.

Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!

1. i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc
2. integreringsdebatten
3. kan han være begge deler?
4. bindestreks

Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt² og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.

Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det³ i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig“. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.

Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.

Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.

Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?

Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.

1. spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk
2. jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer
3. med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile

Sånn for moro skyld, med en gammel iPod og en Belkin-mikrofon, gjorde jeg et opptak. Om det er interessant, er det kanskje best å laste ned fila før lytting¹.

Dessverre er ikke iPhone 3g særlig dugandes som kamera.

Update:
Gore nevnte såvidt siste ukes kritikk av IPCC-rapporten(e). Cicero har gått grundig igjennom kritikken, og feilene rapporten inneholder. Det er dessverre ingen grunn til å avblåse klimakrisen.

1. mac: ctrl+klikk, win:høyreklikk

Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?“, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert².

Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”

1. for bruk i klasserom
2. til bruk i klasserom

When he addressed the Muslim world from Cairo this spring, his State Department translated the text into 13 languages and hired bike-messengers to hand-deliver recordings to African radio stations.

Sasha Issenberg on Barack Obama’s ability to make America’s international reputation an issue¹

1. in Monocle, issue 28, vol. 03, p.044

Wallstatement from Warszawa

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg¹ for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst.
Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.

Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at

Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media.²

Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!

1. i samarbeid med en hel del andre
2. Human Rights Watch, World Report 2009 – Belarus, 14 January 2009, available at: http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html [accessed 14 October 2009]

Bård Vegar talte for oss studentene. En passe dose valgkamp, og en passe dose formaninger. Ganske greit å vite at det sitter noen på toppen som virker som han vet hva han vil, og har gjort seg noen tanker om hvordan en skal komme dit. Utover de litt generelle flosklene² om hvilke kjernekvaliteter en lærer bør kunne inneha, syns Statsråden det var på sin plass å påpeke et område hvor forskning³ viser at lærerne som individer og skolene som institusjoner står dårlig stilt sammenlignet med samfunnet forøvrig: endringskompetanse på individnivå, “lærende institusjoner” er gruppebegrepet. Som den gode retorikeren han er, så Statsråden et lys i tunnelen: Et forum hvor morgendagens lærere kan møte de som er i skolen i dag, spørre, lytte, samtale, delta, prege og låne, et forum vi har nevnt her på sida før. Uten å nevne url’en, pekte Bård Vegar hele kullet av uteksaminerte til Del&Bruk. Så er det bare å skride til verket!

1. 36% for Høgskolen i Oslo
2. floskler med relevant innhold, mind you!
3. skal ikke flashe pensum for ofte, men er det Hargreaves han tenker på?

Og, ja: spørsmål i twitter merkes med hashtag #spørSolhjell.

Edit
Og, i en slags botshandling fordi jeg var litt kjapp på avtrekker’n istad, her er en rss-feed fra twitter med alle posteringer merket #spørSolhjell. Og kun spørsmål stilt fra 13.00hrs vil addresseres av ministeren:)

Solhjells utsagn om å åpne for å tilby fler pedagogiske plattformer i offentlige skolebygg høres i beste fall ut som ett kreativt utspill fra en kunnskapsminister som ser seg nødt til forsvare ett landsstyrevedtak han selv stemte i mot.² Det er en ærlig sak for en som bærer både partinestleder- og ministerhatten på samme tid.

Kanhende fikk landsmøtedebatten vind i seglene av meldingene om at Foreningen Fredskolen har en søknad om åpning av en muslimsk grunnskole i Oslo på trappene. Det må jo være klinkende klart hva ett slikt initiativ kan ha å si for integreringen³ ???

At alle som ønsker å drive alternative skoler skal underlegges en grundig, og kanskje grundigere, offentlig kontroll, er det vanskelig å si noe på. Det er også virkemiddelet som best døyver enkeltes frykt for “madras-liknende tilstander”⁴. Samtidig er det å ta det for gitt at privatskoler (for muslimer eller andre grupperinger) undergraver inkludering, ikke nødvendigvis riktig. Det finnes de som hevder det er forskjell på assimilering og inkludering. Det finnes de som hevder at den norske enhetsskolen aldri var den beste på det siste.

TBC

1. paragrafene 18 + 26 spesielt
2. iflg. NRK P2 idag
3. For ikke å snakke om fremveksten av hjemmeavlede terrorister i årene som kommer…
4. ja, jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne sitere på det