For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.

Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.

Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.

Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som «kjønnsalibi» spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.

Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.

Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.

Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.

Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.

Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!