«Hva slags historier, fortellinger, hendelser blir du selv mest fascinert, fengslet, berørt av?»

Spørsmålet er stilt av Ulf Ärnström som en diskusjonsoppgave i forkant av en workshop om «berättande».

Umiddelbart tenker jeg det er et formspørsmål. At det handler om at historieformidleren tillater seg å hvile i historiens detaljer, legge inn pauser, la ordene få rom. Om å fullføre bevegelsene uten å haste videre til avsluttningen. 

Og samtidig, kanskje som et kontrasterende poeng: å ikke forklare for mye, men å la ting stå uforklart, som så selvsagt at de ikke trenger forklaring. Det er med på å gi historien tyngde. Et eksempel på det låner jeg gjerne fra mrtn og bloggposten om Maurice Sendak og ulvedrakten hans:

The wolf suit is a given. It already exists, and the story is already underway.

The audience wants to work for their meal

Det siste poenget henger sammen med et poeng jeg merket meg i en TED-talk med Andrew Stanton (WALL-E, Toy Story): publikum nyter å gjøre deler av jobben selv. At et velorganisert fravær av informasjon kan drive en historie fremover.

Men et enda tydeligere eksempel er Hemingways «6-word-story», med hele underskogen av kreative oppfølginger:

For sale: baby shoes, never worn.

Poenget er selvsagt alt det som ikke uttales i de seks ordene, alt det vonde som jeg ikke var i stand til å se for fem år siden, men som nå, i papparolle, setter meg helt ut.

Selv har jeg ikke ermet fullt av gode eksempler, men jeg har ett jeg har skrevet inn i omvisningen i utstillingen I Afghanistan. Jeg står ved siden av Lynsey Addarios portrett av Bibi Aisha, og der kan jeg si:

Jeg vil gjerne dra oppmerksomheten deres mot dette portrettet av Bibi Aisha. Da bildet ble tatt var Bibi Aisha 19 år (puste), og hun hadde vært gift i syv.

Pause.

Regneoperasjoner. Reaksjoner.

Det er virkningsfullt på grensen til det spekulative. 

Fortellerfestivalen åpner i kveld. Kanskje en gylden anledning til å finne ut nettopp hva slags historier som gir deg puls?