Fimreite har skriver godt om fordommer: om at alle har dem, om hvordan vi bruker dem, trenger dem og om hvor viktig det er å huske på at fordommer er fordommer, ikke sannheter. Det er åpenbart og samtidig vanvittig vanskelig å etterleve.

Fimreite er tar på en måte et lite oppgjør med hvordan vi tenker om fordommer. Ingen har fortalt meg noe annet enn at fordommer er entydig negativt. «Det er bare slemme mennesker som dømmer andre før de kjenner dem.» Men sånn er det selvsagt ikke. Fordommer har også den funksjonen at av endel mennesker forventer vi positive ting basert på svært lite bakgrunnsdata. Jeg bare regner med at hun 5-åringen som nynner foran meg på bussen er ok. Og skulle hun se opp på meg sørger jeg for å smile litt (men ikke for mye, for hun må jo ikke ta meg med tredagersskjegg som en overivrig lokkemann). Og i det smilet ligger det en positiv fordom, en som det er helt ok at folk omfavner inntil det motsatte er bevist: Mennesker er ålreite dyr.

Og jeg tror det var her, Fimreite, at jeg tenkte du kunne gått lenger. I å rose fordommene. De som gjør at vi forhåndsdømmer noen positivt og kanskje er litt reserverte ovenfor bruktbilselgerens påstander om bilens stand. De som hjelper oss å navigere i hverdagen. De som opptrer som funksjonelle fordommer. For da tror jeg kanskje punchline’n din hadde stått enda skarpere frem.

så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.

Dette ble det ikke plass til i en tweet, gitt. Og som du ser: feedback’en handler kun om form, en umiddelbar følelse som oppstår når jeg er så enig i det du skriver at jeg skulle ønske jeg skrev det sjæl.