Byreiser

Noe av det jeg tror jeg vil savne mest når jeg får bil,
er de forhatte turene til og fra barnehagen, løpe ned trappa og bort langs blokka, kjenne slagene i hovedpulsåra og mellom låra i fart for å rekke banen, med knert på nakken som hviner «vi må lekke tlikken» mens tårene spretter bak solbrillene, og alltid rekke det, for banen er forsinka likevel, men bare såvidt og komme opp på Storo i god tid. Ha god tid.

Trikken er her først om sju. Kø i krysset. Biler på rekke. Fin den der. Benke seg.

Knert klatrer opp på benken og hopper ned, opp og ned, rett opp og ned med solbriller på igjen og igjen, og kanskje vi snakker om skjæra eller skyen eller bussen som kommer mot oss nedenfra, eller trikken som kommer mot oss fra oven. Uansett. Så fort den som engang var blå men som kaller seg grønn er hos oss, blir vi stille.
Jeg tenker mitt, men hva hun tenker vet jeg ikke.
Hva hun tenker om det hun ser på trikken, det vet jeg ikke.

  • Jeg har aldri måttet reise kollektivt for å levere i barnehage. Og jeg tror jeg hadde tatt min død av det. Men jeg savner den lille halvtimen på t-banen der stress er helt fånyttes. Man har ingen påvirkning på fart, så da er det bare å slappe helt, helt av. Les en bok, ta en blund eller bare sitte der. Kollektivtransport bør være på blå resept.
    .-= Kjells siste blog ..Jeg surfer alene =-.