Museum på Vranga.
Eller The Flipped Museum.

Denne uka kjører Sparebankstiftelsen ut boards i Oslo sentrum med verker fra egen samling, og snur ifølge egen markedsføring museet på vranga. Gallerirommet bringes ihvertfall ut i gata og når kanskje fler. Det er topp å møte tresnitt av Munch på vei til trikken.

Må museet ut i gata for å være på vranga? Kan ting snus på en annen måte? Kan en kunnskapsinstitusjon som et museum, uten å slutte å være museum, være litt mindre ovenfra-og-ned, litt mindre eier av sannheter og litt mer…

Uvitende?

I mai var jeg i Gøteborg og besøkte noen utstillinger som vektla de besøkendes kompetanse, som aktiverte hva de selv kunne, fremfor å bli satt i posisjonen som passive mottakere. Begge utstillingene var (selvsagt?) rettet mot barn, uten at jeg følte meg altfor langt utenfor målgruppen.

Når romskipet lander utenfor utstillingen må de besøkende balansere på en smal landgang for å komme inn. Og vips; alle går på rekke....

Världskulturmuseet besøkte vi utstillingen Jordlingar (Jordboere, eller Earthlings for anglofile). Det er en utstilling om oss mennesker med objekter fra museets samlinger. kontekstualisert som om den er laget for marsboere (marslingar for broderfolket).

Trikset ligger i at når en barnegruppe ankommer museet blir de fløyet opp i utstillingen, hvor de ønskes velkommen av en marsling1 som blir med barna på en omvisningen. Marslingen er selvsagt grønn på mer enn en måte, og trenger barnas hjelp til å skjønne hva det er som er utstilt. «Hvorfor ligger det et menneske bak glasset der, åh, er det en dukke, hva gjør den?» «Hjelp, det var mye lyd, er det musikk sier du, hva skal vi med det?» «Kan dere skjønne hva de sier?»

Det er lekent, det åpner for spørsmålsstillinger og fordi omviseren er grønn er han/hun ikke en skummel sannhetsforvalter med rett og feil svar, men en som spør barna fordi her trengs svar. Og barna forteller.

Skilt utenfor "Nattpäron" med de sentrale "personer, viljor, problem och platser".

Gøteborgs Stadsmuseum står i enda større grad fortellingen i fokus. I Nattpäron jobber de besøkende nettopp med fortelling.

Utstillingen er om fortelling, og istedet for å presentere gode eksempler på fortellinger bygger utstillingen på fortellingens struktur: at enhver fortelling trenger en eller flere personer, et sted, et problem osv. Og det som stilles ut er en rebus av alternativer på hvert av de forskjellige punktene. Du trenger en person? Dra i disse spakene, og finn 40 alternativer! Hvor skal du være? Stikk hodet inn i denne sjakta, så kanskje du får noen idéer! Sett igang og fortell!

Og plutselig er det gjesten som er eksperten. Som er den aktive. Og kanskje museet er mottakeren? Det kan være en besnærende tanke. Men for å komme dit må kanskje institusjonen stille seg noen spørsmål. Ett kan være

Hva kan publikum mer om enn oss?

Da kan vi kanskje snakke om et museum på vranga.

Eller «The Flipped Museum».

Og det er ingen grunn til å frykte at en slik tilnærming skal undergrave institusjonens samfunnsoppdrag eller verdi; institusjonen er fortsatt premissleverandør, de besøkende gis bare litt mer lov til å eie sin egen opplevelse.

  1. formidler i marsboer-outfit []